Likestilling i Iran?

av Lasse Efskind  juli 9, 2009 - Kommentarer (1)
Gruppebilde før vi sykler siste etappe mot Teheran ette 200 mil på sykkelen.

Gruppebilde før vi sykler siste etappe mot Teheran ette 200 mil på sykkelen.

Dette blir mitt avsluttende reisebrev fra vår sykkelsafari gjennom Iran, med vekt på opplevelsene fra «den hellige by» Qom og Tehran.

Det var overraskende at Qom var en «loslitt» millionby med et yrende gateliv og trafikk. Men alle kvinner, også de yngre, dekker seg under en sort chador.

Som en desto sterkere kontrast, i hjertet av byen ligger Irans åndelige og antakelig politiske maktsenter, den enorme moskeen Hazrate Masume. De forklarte at Masumes grav var her, en søster til den 8. imam (Reza). Det kunne sammenliknes med jomfru Marias grav, forklarte en av de ledende imamer, mullah Javid, som vi fikk audiens hos, og drakk «hellig te» og spiste tørrkake med, før han måtte haste til ettermiddagsbønnen. Våre tre kvinnelige syklister satt kledelige i turist-chador og smilte.

Likestilling etter koranen

Møte med sjefsimam

Møte med sjefsimam

Mullahen uttrykte frustrasjon over vestlig propaganda som kritiserte Irans kvinneholdning. I likhet med en del borgermestere og ledere vi har møtt, alle menn, hevder han at Iran har likestilling, med den lille praktiske justering som Koranen påbyr. Det er nok å svare at her har vi landet på to forskjellige kulturelle planeter. Vi kunne jo spurt mullahen om hva han hadde vært hvis han var født kvinne.
Men det skal de ha, uansett tildekking roter de seg ikke bort i sølibat og avsmak på det livet byr, slik visse andre religiøse har tendens til – tvert om forsyner de seg med opptil flere koner og tar all verdslig kontroll.

Etter møtet med imamen ble vi i sokkelesten velvillig vist rundt blant et folkehav av bedende og messende mennesker.  Det er omtrent 50 000 mullaher eller imamer i Qom. En god porsjon var til stede i moskeen. Man er nødt til å la seg fascinere over den enorme lidenskapen de legger for dagen, uansett ettertanker av kulturell og politisk art. Og de organiserer det som en totalitær massebevegelse ut til hver enkelt menneske. De sammenlikner moskeen i Qom med Vatikanet – i middelalderens storhetstid, vil jeg legge til.

Kvinnene klippet vekk

Våre kvinnelige syklister i turist-chador.

Våre kvinnelige syklister i turist-chador.

Ellers ble vi i likhet med de fleste steder mottatt ved bygrensen til Qom av både myndighet, TV-team, politi og en gjeng entusiastiske syklister – bare menn denne gang. Egentlig er det fantastisk å bli møtt slik – utenkelig i Norge, om noen iranske syklister skulle ha forvillet seg dit. Et par kvelder før i byen Ardestan, ble vi vist rundt av ordfører og rådmann i en vannkanalpark foran rådhuset. En sval ørkenbris strøk gjennom parken etter solnedgang, og arisk og persisk musikk klang fra en storskjerm. Vi ble innlosjert i gjesterommene på rådhuset. Ordføreren spanderte is, og satt og konverserte med oss til ut i de små timer.

Som iranske halvkjendiser har vi lært oss å stille litt krav. Til TV-teamet i Qom krevde vi at syklister av begge kjønn skulle intervjues. Men, da vi så sendingen samme kveld var kvinnen kuttet ut. Det ble nok for tøft at vi ønsket at flere kvinner skulle drive sykkelsport i Iran.

Mye «smog»

Kvinner i folkedrakt i Abyaneh.

Kvinner i folkedrakt i Abyaneh.

Ingen ny dag i Iran uten nye overraskelser for oss, har blitt et slagord. De siste dagers store overraskelse er «smog». Vi har syklet i varm dis der solen bare trenger halvt igjennom. Sykkeltøyet brunes i front mot vinden. Det sies at «smogen» kommer med monsunen fra Irak. Myndighetene stenger alle offentlige kontorer og avlyser alle møter. Først en dag, så to, deretter flere – på grunn av «smogen», sier de. Du verden, for en omtanke for folkehelsen! De har for øvrig også sperret for all sms-kontakt, og Internett er oppe bare i korte intervaller. Det er visst også smogsensibelt.

Den store sykkelkonferansen i Teheran som skulle avslutte vår ferd gjennom landet ble også avlyst av smog. Og kanskje også fordi en planlagt tur for iranske syklister til Sveits antakelig må avlyses grunnet manglende visa.

Prosjektet fortsetter

Så da gjenstår det bare for oss å handle litt i basarene og pakke skreppa.
Vi ga også tre av syklene våre, sponset av Aarethun i Lærdal Sport, til Den olympiske komité i Iran. Meningen er også å invitere noen iranske syklister av begge kjønn til Norge om et års tid for å delta i internasjonale ritt.

Tankegangen bak dette er den samme som bak hele vårt prosjekt, nemlig at kontakt mellom idrettsutøvere fremmer kulturell forståelse på en litt uavhengig måte i forhold til politisk overbevisning. Det er vårt forsøk på et positivt bidrag. Vi har møtt utrolig mange hyggelige og hjelpsomme mennesker i Iran. Men de fleste lever nå i en vanskelig situasjon. Myndighetene fester grepet med helt udemokratiske metoder. Framtiden er mer uforutsigbar enn noen gang.

Vi får derfor bare håpe på det beste for folket i Iran, og at sitasjonen er slik at det er mulig om et år å invitere syklistene til Norge.
Takk for oss!

Lasse Efskind, Teheran 8.7.09

Ørkenbris gjennom parken i Ardestan.

Ørkenbris gjennom parken i Ardestan.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Heldekkende badedrakter, ruiner og sykehusbesøk

av Lasse Efskind  juli 3, 2009 - Kommentarer (1)

Vi har vært på hjul i 20 dager siden vi startet fra Irans hovedstad Teheran i midten av juni.

Kun få etapper står igjen før vi er tilbake der vi startet. Her kan du lese vårt nyeste reisebrev, og her ser du flere bilder fra de siste dagers opplevelser:

Fantastiske Persepolis.

Fantastiske Persepolis.

Etterlengtet drikkepause i ørkenen.

Etterlengtet drikkepause i ørkenen.

Jenter klare for svømmetur på Kish.

Jenter klare for svømmetur på Kish.

Kaja Efskind med kvinnelige syklister.

Kaja Efskind med kvinnelige syklister.

Produksjon av Henna-farge på gamlemåten i Yazd.

Produksjon av Henna-farge på gamlemåten i Yazd.

Syklister i het ørken.

Syklister i het ørken.

Sightseeing i Persepolis.

Sightseeing i Persepolis.

Vi får overrakt diktsamling etter et møte i Shiraz sportssenter.

Vi får overrakt diktsamling etter et møte i Shiraz sportssenter.

Postoperativ avdeling på sykehus i Rajai.

Postoperativ avdeling på sykehus i Rajai.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sykehusbesøk og keisersnitt

av Lasse Efskind  juli 3, 2009 - Kommentarer (0)

Vi har en spesialinteresse: medisin. Derfor har vi besøkt flere sykehus, særlig i Esfahan, Shiraz og ørkenbyen Yazd.

På postoperativ avdeling på sykehus i Rajai.

På postoperativ avdeling på sykehus i Rajai.

Fordi vi er på iransk TV annenhver dag og har blitt «offisielle», gir det fordeler (og ulemper) også for sykehusbesøk. Vi vises rundt av direktører og alle formaliteter skvetter til side. Vi har møter med te, kaker og utveksling av e-postadresser med alle slags leger og kapasiteter. Men vi ser jo selvfølgelig bare det beste. Jeg skal ikke her i et allment lesebrev male ut om navn og fagmedisinske vurderinger, men gi en kort stemningsrapport.

Trafikkulykker utgjør omtrent halvparten av alle ortopediske akutte skader. På de større sykehusene var behandlingen ikke ulik vår hva gjelder operasjonsteknikk og materiale. Den var også dekket av forsikring for de aller fleste. Et unntak var skader knyttet til kriminell vold, for eksempel knivstikk, der de ikke dekket noe. Det samme gjelder proteser for slitte hofter og knær. Men proteser etter ulykker blir dekket. De har altså en klar «moralsk» vurdering av hva de vil dekke. Det er prinsipielt forskjellig fra vårt system.

Shiraz sportsenter, vi overrekkes dktsamling av Hafes etter møte.

Shiraz sportsenter, vi overrekkes dktsamling av Hafes etter møte.

VIP-avdeling

Sykehusene vi har sett har allmenn høy standard. Vi har besøkt universitet-sykehus, et nybygget traumesenter, en spesial-avdeling for organtrans-plantasjon og et senter for hjerte-operasjoner i Yazd. På et privat sykehus i Yazd var det en fødeavdeling av god standard, med egen VIP-avdeling. De opplyste at nesten alle fødende her valgte keisersnitt, noe som utgjorde omtrent 65 prosent av alle fødsler i Iran. Det er langt over det faglig anbefalte etter vår målestokk. Den forklaringen vi fikk var at kvinnene ønsket det. – det er nok mennene, kommenterte feministene blant oss.

Mange legespesialister jobber både offentlig og privat, og de kan tjene store penger – like mye på en dag som en sykepleier på et år! Ekstrem økonomisk ulikhet kombinert med en restriktiv muslimsk stat med lovgivning etter Koranen – ja, det må påtvinge en dobbelt ufrihet på folk flest. Det går ikke å forsvare dette med kulturelle forskjeller. Både toleranse, en basis av personlig frihet og materielt likeverd mener jeg er prinsipper som skal aksepteres uavhengig av kultur. Slik sett har Iran som stat en lang vei å gå. Vi får håpe at den fascinerende kulturskatten de bærer på kan være til hjelp – at den kan være «tankens alkymist» slik deres store poet Hafiz sier i et dikt , kanskje også politikkens alkymist, vil jeg tilføye.

Drikkepause i ørkenen.

Drikkepause i ørkenen.

Varmt å sykle!

Hva angår vår sykling så har den blitt hetere og hetere, som regel med dagsetapper på mellom 17 og 22 mil. Noen dager ble vi fulgt av en sprek gjeng iranske syklister, der den ene hadde leggprotese etter krigsskade i krigen mot Irak. Mot Yazd var det over 40 grader i skyggen og en brennende sol. Men det er underlig hva som går på sykkel. Vi brukte 50 liter drikkevann den dagen!

En varm opplevelse var også den lille iranske ferieøya Kish i gulfen. Vi la inn en kortvisitt, og ble båret fram som VIP-gjester og bodde standsmessig. Men med over 40 grader og nær 100 prosent fuktighet fikk det oss til å føle at vi gikk rundt i en badstue. Men sykle måtte vi, 6 mil rundt øya – med politi foran og bak, og TV intervjuer ved hvert stopp.  Vi kastet oss på aktiviteter som vannscooter og dykking, spesielt for kvinnene i gruppa som måtte kle seg i heldekkende sort «regndrakt» og bade på egne strender. I kaldere perioder har øya store turistpotensialer også for vestlige, men de muslimske mullah-lover legger nok en stor demper. Det egner seg bedre for gutteklubber enn familier.  Ellers ble vi fulgt til VIP-loungen av en mullah som kjøpte poser med smågodt til oss – så heretter er smågodt bare «mullagodt» for oss!

Fantastiske Persepolis.

Fantastiske Persepolis.

I Persepolis

Vi brukte noen timer med søylegangs-vandring på fantastiske Persepolis – ruinmetropolen fra mer enn 2500 år tilbake. Jeg forutsetter at leseren enten kjenner nok av bakgrunnen eller kan google det, så jeg nevner bare navn som Cyrus den store og Xerxes – og Aleksander av Makedonia (de sier slett ikke «den store» her) som brant opp det hele. Men marmoren står ennå. De inviterte kunstnere fra alle kjente verdenshjørner for å utsmykke, og vi kan ennå se deres «signaturer» i steinene. Cyrus var en spesiell erobrer, for han sendte folk for å rydde og bygge opp igjen etter seg, og på den måten økte han sin respekt, og stabiliserte sitt rike. Han var på en måte den første kjente statsmann. Jeg har en litt luftig teori at det engelske «sir» kan komme fra Cyrus. Det ville i alle fall passe. Vi får spørre «Språkteigen».

Turen går videre gjennom det mangslungne kontinent som Iran er – så se fram til neste reisebrev!

Lasse Efskind 2.7.09

Jenter klar for svømmetur og dykking på Kish.

Jenter klar for svømmetur og dykking på Kish.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bilder fra turen

av Lasse Efskind  juni 29, 2009 - Kommentarer (2)

Til nå har vi vært på sykkeltur i 16 dager. Her ser dere bilder fra noe av det vi har opplevd underveis på reisen!

Esfahans perle.

Esfahans perle.

Hjemme til fest hos vår guide.

Hjemme til fest hos vår guide.

Hvil for slitne føtter.

Hvil for slitne føtter.

Kvinnene i vår gruppe skilte seg ut.

Kvinnene i vår gruppe skilte seg ut.

Møte med en mullah.

Møte med en mullah.

Politiet er med som følgebil. Her er vår reiseguide Reza.

Politiet er med som følgebil. Her er vår reiseguide Reza.

Vi følges av iranske syklister.

Vi følges av iranske syklister.

Solnedgang i Iran.

Solnedgang i Iran.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sykling – en risikosport!

av Lasse Efskind  juni 26, 2009 - Kommentarer (0)
Privat

Vi følges av iranske syklister. Foto: Privat

Esfahan er en millionby. Visstnok med mellom to og tre millioner innbyggere, avhengig av hvor grensene trekkes.

Jeg vil konsentrere dette reisebrevet om våre opplevelser i byen, bare nevne at syklingen fram mot byen ble stadig mer risikosport på grunn av hete, sterk sidevind, temperamentsfull trafikk og etter hvert en horde av gjestende iranske syklister: De var som en bisverm rund oss som honningkrukke. Det ble et par fall, men ingen alvorlig skade. I tillegg ble vi stoppet av TV-team og deres hjelpere i et par rundkjøringer, av alle ting, for intervju om «cultural understanding», men også med blomster og påfylling av kald drikke.  Den mest erfarne syklisten blant oss bemerket at dette er «hetere» enn en etappe i Tour de France.

Aksepterer valget

Hvorfor? Vi er nok havnet midt i storpolitikken.  Selv om vi holder oss unna den i alt vi sier og mener. Vi har mindre grunnlag enn en ivrig TV-titter i Norge til å vurdere sannheten om presidentvalget. Her i Esfahan er det mer politi og militære i gatene, sier folk, men folk flest synes å akseptere valget, og irriterer seg over det de oppfatter som vestlig hets.

Hvis det utvikler seg til hardere boikott av landet på toppen av finanskrisen, vil det kunne ramme folk helt urimelig og dessuten gi mer internt samhold. Arbeidsløsheten i dag er høy allerede. Demokrati her må nok kjempes fram på annen måte enn vestlig surmuling. Men jeg skulle altså ikke blande inn storpolitikk!

Imponerende moskeer

Foto. Privat

Esfahans perle. Foto. Privat

Alle besøker moskeene i Esfahan. De er i sannhet imponerende, også for ikke-troende, da som byggverk, kunst og historie. Naghsh e Jahan-torget er selve storstua i Esfahan, Bare Tien an Men-plassen i Beijing foran «Den forbudte by» er større. Det troner moskeer på den ene siden, og bygg for kommers med såkalte «basarer» på den andre. Storslagent, og så forskjellig fra Beijing. Likevel har de det til felles at fortidens mektige har lagt all sin kraft til for å skape noe nær udødelig – eller noe sinnsykt vil andre si. Men fortidens sinnsykdom materialisert i det storslagne, blir nåtidens turistattraksjoner. Tenk bare på pyramidene eller Terrakotta-gravene.

Noe annet passelig sprøtt ved første blikk var de gamle duetårnene: Runde små borger som tiltrakk seg duer og kunne produsere 50 000 tonn duemøkk gjødsel i året. Egentlig ganske smart ved ettertanke,  enorme fuglebur!

Utrolig utsmykning

Jeg skal her bare ta med et par poeng knyttet til moskeene.  De møter folket med en arkitektur som symboliserer et favntak, vil ta rundt deg. Tross sin utrolige utsmykning er det ikke en eneste realistisk figur å se, ikke engang et tre eller et dyr. Det er noe av årsaken til at Muhammed-karikaturene skapte slik aggresjon, det var et dobbelt overtramp. Grunnen til forbudet er etter sigende at man ikke skal avledes fra en mer abstrakt tenkning på det guddommelige. Det er i og for seg en god intensjon. Men de vet samtidig å spille på ytre effekter.

Som nybakte kjendiser i Iran fikk vi også slippe inn i Shahe Cheragh-moskeen i Shiraz, den såkalte «glassmoskeen» med overdådige haller av speilmosaikk. Den er åpen hele døgnet alle dager for alle troende. Vi vandret forsiktig gjennom et hav av knelende. En fredfull myk stemning la seg over oss der inne.

På vei til Persepolis

Privat

Kvinnene i vår gruppe skilte seg litt ut. Foto: Privat

Det får være nok moske-besøk beskrevet for denne gang. Neste reisebrev blir alt vesentlig om Persepolis, kampsport og sykehus.

Men jeg vil avslutte dette reisebrevet med et middagsbesøk hjemme hos familien til vår iransk-norske guide. Huset ligger i en av forstedene til Esfahan. Vi passerte en veisperring av politi for å kontrollere eventuelle uroligheter. Huset er beskjedent utenfra, men åpenbarte en høy hall av en stue med springvann og bord med bugnende fruktfat. Hans nitti år gamle mor og omtrent femten familiemedlemmer i alle aldre tok omfavnende i mot oss, som moskeens armer, tenkte jeg. Så ble det som i eventyret mat i overflod og drikke kvelden til ende. Og har det ikke sluttet så holder den vel på ennå i våre minner. Skravla gikk høyt på «the Julekalender»-engelsk. Som avslutning fikk vi gaver: en liten skattkiste og en pose safran hver, mens vi underskrev og ga et diplom tilbake.

Mer behøver nok ikke sies, det kommenterer seg selv.

Lasse Efskind, Shiraz i Iran 25.06.08

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00