Gruppebilde før vi sykler siste etappe mot Teheran ette 200 mil på sykkelen.
Dette blir mitt avsluttende reisebrev fra vår sykkelsafari gjennom Iran, med vekt på opplevelsene fra «den hellige by» Qom og Tehran.
Det var overraskende at Qom var en «loslitt» millionby med et yrende gateliv og trafikk. Men alle kvinner, også de yngre, dekker seg under en sort chador.
Som en desto sterkere kontrast, i hjertet av byen ligger Irans åndelige og antakelig politiske maktsenter, den enorme moskeen Hazrate Masume. De forklarte at Masumes grav var her, en søster til den 8. imam (Reza). Det kunne sammenliknes med jomfru Marias grav, forklarte en av de ledende imamer, mullah Javid, som vi fikk audiens hos, og drakk «hellig te» og spiste tørrkake med, før han måtte haste til ettermiddagsbønnen. Våre tre kvinnelige syklister satt kledelige i turist-chador og smilte.
Likestilling etter koranen
Møte med sjefsimam
Mullahen uttrykte frustrasjon over vestlig propaganda som kritiserte Irans kvinneholdning. I likhet med en del borgermestere og ledere vi har møtt, alle menn, hevder han at Iran har likestilling, med den lille praktiske justering som Koranen påbyr. Det er nok å svare at her har vi landet på to forskjellige kulturelle planeter. Vi kunne jo spurt mullahen om hva han hadde vært hvis han var født kvinne.
Men det skal de ha, uansett tildekking roter de seg ikke bort i sølibat og avsmak på det livet byr, slik visse andre religiøse har tendens til – tvert om forsyner de seg med opptil flere koner og tar all verdslig kontroll.
Etter møtet med imamen ble vi i sokkelesten velvillig vist rundt blant et folkehav av bedende og messende mennesker. Det er omtrent 50 000 mullaher eller imamer i Qom. En god porsjon var til stede i moskeen. Man er nødt til å la seg fascinere over den enorme lidenskapen de legger for dagen, uansett ettertanker av kulturell og politisk art. Og de organiserer det som en totalitær massebevegelse ut til hver enkelt menneske. De sammenlikner moskeen i Qom med Vatikanet – i middelalderens storhetstid, vil jeg legge til.
Kvinnene klippet vekk
Våre kvinnelige syklister i turist-chador.
Ellers ble vi i likhet med de fleste steder mottatt ved bygrensen til Qom av både myndighet, TV-team, politi og en gjeng entusiastiske syklister – bare menn denne gang. Egentlig er det fantastisk å bli møtt slik – utenkelig i Norge, om noen iranske syklister skulle ha forvillet seg dit. Et par kvelder før i byen Ardestan, ble vi vist rundt av ordfører og rådmann i en vannkanalpark foran rådhuset. En sval ørkenbris strøk gjennom parken etter solnedgang, og arisk og persisk musikk klang fra en storskjerm. Vi ble innlosjert i gjesterommene på rådhuset. Ordføreren spanderte is, og satt og konverserte med oss til ut i de små timer.
Som iranske halvkjendiser har vi lært oss å stille litt krav. Til TV-teamet i Qom krevde vi at syklister av begge kjønn skulle intervjues. Men, da vi så sendingen samme kveld var kvinnen kuttet ut. Det ble nok for tøft at vi ønsket at flere kvinner skulle drive sykkelsport i Iran.
Mye «smog»
Kvinner i folkedrakt i Abyaneh.
Ingen ny dag i Iran uten nye overraskelser for oss, har blitt et slagord. De siste dagers store overraskelse er «smog». Vi har syklet i varm dis der solen bare trenger halvt igjennom. Sykkeltøyet brunes i front mot vinden. Det sies at «smogen» kommer med monsunen fra Irak. Myndighetene stenger alle offentlige kontorer og avlyser alle møter. Først en dag, så to, deretter flere – på grunn av «smogen», sier de. Du verden, for en omtanke for folkehelsen! De har for øvrig også sperret for all sms-kontakt, og Internett er oppe bare i korte intervaller. Det er visst også smogsensibelt.
Den store sykkelkonferansen i Teheran som skulle avslutte vår ferd gjennom landet ble også avlyst av smog. Og kanskje også fordi en planlagt tur for iranske syklister til Sveits antakelig må avlyses grunnet manglende visa.
Prosjektet fortsetter
Så da gjenstår det bare for oss å handle litt i basarene og pakke skreppa.
Vi ga også tre av syklene våre, sponset av Aarethun i Lærdal Sport, til Den olympiske komité i Iran. Meningen er også å invitere noen iranske syklister av begge kjønn til Norge om et års tid for å delta i internasjonale ritt.
Tankegangen bak dette er den samme som bak hele vårt prosjekt, nemlig at kontakt mellom idrettsutøvere fremmer kulturell forståelse på en litt uavhengig måte i forhold til politisk overbevisning. Det er vårt forsøk på et positivt bidrag. Vi har møtt utrolig mange hyggelige og hjelpsomme mennesker i Iran. Men de fleste lever nå i en vanskelig situasjon. Myndighetene fester grepet med helt udemokratiske metoder. Framtiden er mer uforutsigbar enn noen gang.
Vi får derfor bare håpe på det beste for folket i Iran, og at sitasjonen er slik at det er mulig om et år å invitere syklistene til Norge.
Takk for oss!
Lasse Efskind, Teheran 8.7.09
Ørkenbris gjennom parken i Ardestan.
